Ariana Grande – Dangerous Woman

Ariana Grande kan for mange fremstå som en barbiedukke med stor stemme og et par catchy pophits på lager. Og det er på mange måter sant. Men med sitt tredje album gir hun oss  musikk som virker mye mer gjennomtenkt og oppriktig enn det vi har hørt fra henne tidligere.

 

Ariana-Grande-Dangerous-Woman-Alternate-Photo-830x551
Misforstå meg rett, hennes to tidligere album har vært så godt som ihjelspilt hos meg, men det var likevel noe som manglet på begge. Debuten «Yours Truly» hadde en stilful retrovibe, men produksjonen og noen av låtene virket litt kastet sammen . På oppfølgeren «My Everything» fikk vi virkelig servert litt av ALT. Utallige produsenter og låtskrivere, som resulterte i låter spredt over alle mulige sjangre. Altså ganske rotete.

 

På «Dangerous Woman» fremstår Ariana som en mye mer stilsikker artist, som har blitt mer klar over veien hun vil gå. Albumet har et konsistent lydbilde  som gjør at hele platen virker forseggjort og gjennomtenkt. Dette er nok mye takket være Max Martin’s innblandingen i samtlige av albumets låter, med unntak av tre-fire stykker. Han er en legende av en låtskriver og produsent, og er åpenbart et musikalsk geni. Det skader ikke å ha han med på laget.

 

Singelen og tittelsporet «Dangerous Woman» var en risky move, ettersom den var langt unna de uimotståelige radiohittene mange hadde blitt vant til å høre fra Grande. Først da albumet ankom forstod jeg hvorfor de turte å satse på denne som førstesingelen. Nettopp fordi resten av albumet er såpass solid at det kan stå helt på egne ben, uavhengig av en supersmash av en singel. Musikkmessig kan det i hvert fall det, så krysser jeg fingrene for at salgs og streaming-tallene følger etter.

 

Legger ved en liveopptreden av singelen. Den plettfrie vokalen hennes gjør at jeg liker sangen enda bedre når hun gjør den live.
«Into You» har jeg allerede hatt på repeat i de to ukene den har vært ute, så jeg ble lettet da Ariana selv bekreftet at dette blir andresingelen. Denne fremstår for meg som dette albumets «Break Free». Altså en hit fra første sekund, som du bare må høre igjen og igjen. Jeg elsker måten hun bringer inn nye deler av låten inn i siste refreng.

 

Sjekk ut den splitter nye musikkvideoen, hvor hun endelig slipper håret løs og gir slipp på den oppsatte hestehalen sin.
«Greedy» og «Touch It» er to andre åpenbare høydepunkter. Førstnevnte er en så skamløs discoperle, som for meg høres ut som en MGP-låt med klasse. Og DET er noe man sjelden opplever! Modelasjonen i siste refreng er virkelig prikken over  «i»-en i HIT. «Touch It» er en litt mer drømmende kjærlighetsbanger, som bygger opp til et seigt og mektig refreng. Disse to sangene viser en deilig kontrast mellom det uimotståelig poppete og det litt mer nedtonede, men likevel ekstremt fengende.

 

Jeg merker nå at jeg muligens burde ha gått for en låt-for-låt-anmeldelse, i og med at jeg har litt å si om hver eneste sang. Men gjort er gjort, og jeg skal prøve å stoppe meg selv her. Selv om jeg allerede var stor fan av Ariana kan jeg si med hånden på hjertet at hun aldri har hørtes bedre ut. Stemmen hennes er en drøm å høre på, og denne gangen klaffet det virkelig med låtene også.
Advertisements

REVIEW : Hilary Duff – Breathe In, Breathe Out

Hilary Duff - Breathe In, Breathe Out

The title of Hilary’s album, Breathe In Breathe Out, is exactly what I had to tell myself when I was about to listen to it for the first time. As a huge Hilary Duff fan it is a surreal feeling to finally have a brand new album, after an eight year long drought without any new Duff-music. 

 

With that said, I managed to get a hold of myself after a couple of days with the album on repeat. I now feel that I have managed to create an objective view of how the album sounds in my opinion, and if Hilary has managed to top her legendary masterpiece of an album, «Dignity».
Track-by-track: Breathe In Breathe Out
At first I had no information about the writing credits on the tracks. I knew that Tove Lo had been working on the album, and with that in mind it was quite easy to spot which ones she had worked on(At least which ones I think she’s worked on). The two tracks following «Sparks», «My Kind» and «One In A Million» both have a strong hint of Tove’s sound.  Especially the latter one, where it sounds like Hilary is mimicking the signature Tove Lo «uh-oh» that was so very present in Tove’s own «Habits(Stay High)». Hilary herself has said many times that this is one of her favourites on the album. It has a melancholy vibe, and an anthemic feel to the chorus. Tove and Hilary make a great team, and Hilary’s slightly weak but sugary sweet voice fits perfectly.

 

«Confetti» is a dreamy EDM-track, with a production similar to Zedd. The verses are low-key, and it makes me wonder what this would sound like as an acoustic track. When the chorus kicks in that track really takes off. The way she sings «confetti» will be stuck in my head for a long long time. Towards the end of the track Hilary gives us a pleasent surprise, when she suddenly samples «Heaven Is a Place On Earth». It fits in great with the rest of the track-

 

The title track «Breathe In, Breathe Out» sounds like a very personal song. It’s a very cute track, in which Hilary showcases the best of her voice, in an unconstrained way. After the second chorus there is a part that has been completelty stuck to my brain ever since I heard it the first time. «X Marks the spot where we left our hearts, and x marks the spot where we fell apart». You’ll know what I mean when you hear it. It is addictive.

 

«Lies» is one of the most dramatic tracks on the album. She’s annoyed with her lovers/ex-husbands(who knows who it is about) lies, and procclaims that she is done. It has an addictive chanting chorus, that also sticks to your brain right away. This seems to be a consistent theme of the album and one of Hilary’s best abilties, to create tracks that you can’t get out of your head.

 

«Arms Around A Memory» is a a dramatic dance ballad. It is uptempo, but it has that sad feel to it. It’s a little darker than the rest of the album, and it sound quite personal. When the chorus kicks in with it’s heavy production, everything really gets taken up a notch.

 

The next track was one of my first instant favourites. It is impossible not to get hooked on «Stay In Love». Hilary serves ut another anthemic chorus, that will have you singing along in no time. Her voice sound great when she uses her lower register in the verses.

 

«Brave Heart» is probably as personal as it gets on this album. She sings about letting go, and relying on the one thing she’s got left, which is her brave heart. The bridge really stands out. This is a track that I think every fan will appreciate, it’s really feels like it’s coming straight from Hilary. Definitely one the album highlights!
 

 

The collaboration with Ed Sheeran was announced almost a year ago, and I was releieved to see that it made the final cut of the album. «Tattoo» is an incredibly cute guitar-driven track, which highlights the best qualities of her voice. It sounds like a perfect match between an Ed Sheeran-track and something from the last One Direction-album.

 

After a solid run, with no disappointments so far, «Picture This» is the first and only letdown on the album. It’s a little uneventful, and her voice just doesn’t sound good in the chorus. It sounds like she is struggling to hit the high notes, and it is not nice to listen to. But what would an album be without any flaws? After all it is quite impressive when it is easier to point out the one track I don’t like, rather than picking a favourite from all the other great ones.

 

Luckily Hilary picks it up at the end, with an incredibly sweet duet with Big Time Rush’s Kendall Schmidt. I imagine that if she was going for an album of «Chasing The Sun»-type of tracks, «Night Like This» would be the way cooler sibling to that slightly unimpressive Colbie Caillat-penned comeback track. Their voices go great together, and I love the playful way the go back and forth between who sings what. A great way to end an incredibly great pop album.

 

In conclusion this is a very respectable addition to Hilary’s strong discography. After an eight year wait it is hard to know what to expect, but as I have always known, she has an undeniable knack for those sticky hooks and lyrics.It feels great to have her back, and hopefully this album will not only reach the ears of people in her loyal fanbase, but alot further as well. Now I need to remember to follow Duff’s strict orders, to breathe in and breathe out, before I hit the repeat-button for the hundredth time.

Anmeldelse: Lady Gaga #artRave

Lady Gaga troner ikke lenger øverst på poprangstigen, og hun har ikke den samme hypen rundt seg som hun hadde i starten. Det er da absolutt ingen grunn til at konserten hennes skal være noe dårligere. Det ser ut til at norske medier har hengt seg opp i akkurat dette, og glemt å dømme showet hennes ut ifra de latterlig bra sceneprestasjonene til Gaga. Så la oss se bort ifra den «glissne» stemningen i arenaen(Jeg merket ikke mye til den der jeg stod), og la oss heller utdype stemningen som var rett foran scenen, kun et par meter unna Mother Monster selv

10721211_10153231926096564_870975227_n

Hun åpnet showet med tittelsporet fra siste album, «Artpop». En litt myk start, men publikum er med henne fra første sekund. Senere roper hun ut at om du kom for å høre hitsene så «get the fuck outta here». Litt overdramatisk har man jo lært seg at Gaga er, og det var heldigvis ingen synlig mengde publikummere som tok dette ordrett. Selv om albumet «Artpop» absolutt var hovedfokuset for kvelden (vi var jo tross alt på #ArtRave), så fikk vi også servert alle de hitsene man forventer fra et Gaga-show. “Papparazzi”, “Just Dance”, “Poker Face”, “Telephone”, “Alejandro”, “Judas” og selvfølgelig “Bad Romance”. Sistnevnte ble opptrådt på en litt ironisk måte, hvor hun fikk en utypisk Gaga-intro: «Here is Lady Gaga performing her hit single “Bad Romance”, for så ha et litt uvant, mindre ivrig, kroppspråk gjennom hele sangen. Hun har nok gjort denne rutinen litt vel mange ganger, og de utrboderte på dette gjennom hele sangen. Så selv om det muligens høres negativt ut, var det faktisk en forfriskende forandring. I tillegg sang hun en særdeles pen pianoversjon av “Born This Way”, og spilte også akustiske versjoner av “You & I” og “Dope”, hvor hun virkelig lot stemmen sin briljere.

10695338_10153231923391564_563093947_n

Showet er bygget opp for at alle skal kunne få en liten bit av henne, med en scene som bretter seg ut over gulvet i Telenor Arena. Alle deler fikk også kjørt seg, ettersom hun stadig vekk forflyttet seg fra hovedscenen, til piano-scenen i midten av arenaen, til å løpe rundt på de ulike overgangene mellom disse. Selv om dette resulterte i at man ikke alltid så like bra, var man til gjengjeld ekstremt nærme i løpet av andre ganger.

Underveis tok Gaga imot gaver fra fansen som ble kastet opp på scenen, og ikledde seg blandt annet en t-skjorte med norskt flagg over hele. I tillegg leser hun opp et fanbrev noen gir til henne, og inviterer de to jentene som har skrevet dette til å bli med backstage etter konserten. Hele hennes scenepersona fremstår så ydmyk og takknemlig for at hun får gjøre det hun elsker, og jeg velger å se på hennes unike tilstedeværelse og energi gjennom konserten, som en konstant takk til alle som har støttet henne gjennom karriereren. Jeg må innrømme at hennes kommunisering med publikum er noe jeg blir litt sjalu på med tanke på min personlige favoritt(Kremt kremt Britney). Senere i showet er det tid for nok en fan-hyllest, nemlig «Applause». Dette var et av høydepunktene i løpet av konserten, og man kunne se at Gaga koste seg stort på scenen noe alle rundt meg i salen også så ut til å gjøre.

10721028_10153231923411564_439281032_n

Det er åpenbart at hun er et helt annet sted nå, enn det hun var da hun spilte for et smekkfult Spektrum for noen år siden, men det er jo helt naturlig at man ikke kan opprettholde denne umenneskelige hypen over så lang tid. Etter en brå “slutt” på showet, kom hun selvfølgelig tilbake med et veldig passende encornummer, nemlig Madeon-produserte “Gypsy”, som endte kvelden på en ekstremt glad note.

Gaga har kanskje mistet litt fotfeste på salgslitene om dagen, men hun har så absolutt ikke mistet den fullstendige kontrollen hun har over scenen. Feilfri vokalpresentasjon, og spot-on koreografi gjør at #artRave var en fryd både for øyne og ører. Samtidig som hun har arenaen i sin hule hånd, fremstår ydmyk og avslappet i kommunikasjon med fansen, noe veldig få artister klarer.

1940041_10153231923396564_3361162_n